“Pedagogisk selvtillit” for dummies

Det ligger i menneskets natur å være redd for å mislykkes. Å gjøre feil og småfeil går vanligvis bra (og vi pleier forhåpentligvis også å lære av dem!), men når vi mislykkes i situasjoner hvor vi forventes å lykkes, får selvtilliten vår ofte en knekk, og vi vil helst glemme alt med en gang. Sannheten er at læring er en eneste stor arena for feil. Som far vet jeg hvor mange ganger jeg har hørt barna mine si: “Jeg kommer aldri til å stå i matte” eller “Jeg kommer aldri til å vinne en tenniskamp.” Noen mener at slike utsagn skyldes mangel på interesse eller motivasjon. Jeg tror det først og fremst skyldes det jeg kaller mangel på “pedagogisk selvtillit”. Vi er altså smarte nok til å klare kurset, men tror ikke på det selv og vil derfor ikke engang prøve.

Jeg pleier å anvende konseptet om pedagogisk selvtillit når jeg utvikler kurs. Hvilke forsvarsmekanismer vil deltakerne mine bruke? Vil det være “Jeg har viktigere ting å prioritere”, “Jeg gjør det senere”, “Jeg trenger ikke den kunnskapen”, “Kurset er sikkert dårlig”, eller kanskje “Akkurat det der er ikke min greie”? Hvor langt vil deltakerne mine gå for å slippe å ta kurset, for dermed å unngå å mislykkes? For det er nettopp det – når vi prøver, er det alltid en risiko for å mislykkes, men også for å lykkes.

Når man aldri tør å prøve, får man heller aldri oppleve følelsen av å lykkes med noe man ikke trodde man skulle klare, en følelse som er uslåelig, som da sønnen min ropte ut: “Pappa! Jeg sto i matte 3!” I dag jobber mange lærere med ulike triks for å få kursdeltakere til å tro på sin evne og styrke sin pedagogiske selvtillit. Men når man jobber med digital læring, kan det være litt vanskeligere, siden mye avhenger av kursdesignet.

Her er noen triks jeg prøver å bruke:

1. Tenk over kurstittelen. Sammenlign kursene “Teoretisk strengteori” og “Teoretisk strengteori for dummies”, og legg merke til hvordan den sistnevnte tittelen umiddelbart reduserer deltakernes motstand. Da man på 90-tallet begynte å bruke uttrykket “for dummies”, lærte mange seg ting de ikke trodde de skulle klare.

2. Skap gjenkjennelse. Hvis for eksempel tvillingbroren min har klart noe, føler jeg at jeg også burde kunne klare det samme. I stedet for å skrive “…dette er Steve Wozniaks* favorittkurs i programmering”, er det bedre å skrive “…flere tusen padelspillende mellomledere har gjennomført dette kurset med suksess…” hvis det er padelspillende mellomledere som er målgruppen din.

3. Skap raskt en følelse av suksess. Når du først har fått den skeptiske kursdeltakeren til å starte kurset, bør de første opplevelsene være morsomme, vakre, tankevekkende og innbydende. Målet er at deltakeren skal ha lært noe nytt i løpet av bare noen få minutter, og på den måten fått smaken av seier ved å ha lykkes. De tyngre, vanskeligere delene er bedre å legge senere, når du har styrket deltakernes selvtillit, og de har investert tid i kurset.

4. Gjør det enkelt å få hjelp. Sørg for at det er tydelig hvor kursdeltakerne skal henvende seg hvis de står fast i kurset, spesielt hvis det er digitale selvstudier. Slå på diskusjonsforum, og prøv å svare på spørsmål så fort du kan. Hvis spørsmålet og svaret kan gjøres offentlig, slik at andre kursdeltakere (som ikke våget å spørre) også kan lære, er det ekstra bra!

Hvilke triks bruker du for å øke kursdeltakernes pedagogiske selvtillit?